Gangmark På Nett

Jess da… Da er det på tide å starte opp… Dette er mitt første innlegg. Det kommer fler. Kanskje ikke hver dag, men en gang i blandt… Hele nettsiden er laget med ett elegant blogg-program som heter WordPress. Genialt.

I dag ble jeg intervjuet av gaysir.no. Jeg og Geir har startet en temagruppe på nettsiden gaysir.no for speidere. Har fått en haug med positive tilbakemeldinger i dag. Det er litt gøy. Dessuten handler det jo om speiding, og speiding er alltid gøy.

Start.no har en kul måte å sjekke om du er en bot på eller ikke. Du må nemlig skrive det første ordet i den norske nasjonalsangen. Jeg bare nevner det

I taxien på vei hjem fra byen i dag kom jeg til å tenke på Skottland. Når vi satt i en taxi der var vi adskilt fra sjåføren med en diger glassplate. Hvis vi skulle si noe til han måtte vi trykke på en knapp så mikrofonen ble slått på. Når bilen var i bevegelse ble dørene automatisk låst. Overalt hvor man går er det advarsel skilt. “Warning. Pedestrians should cross the road with care!”

Derfor liker jeg lille Norge. Visste du at vi faktisk er det eneste landet i hele verden som har ubevæpnet politi?
Eller at vi kan sitte i forsetet sammen med taxi sjåføren og ha en hyggelig samtale? Jeg bare nevner det.

Den er kanskje ikke så stor, men tro meg, den kan forsvare seg. Vi skulle inn i garasjen på speiderhuset i dag. Og siden den er skrudd igjen som ekstra sikkerhet pga. mange innbrudd i en periode rister døra litt når vi åpner den. Hva finner vi på innsiden? Joda, et vepsebol. Og hva gjør de jævla dyra når jeg prøver å drepe dem en etter en? Selvfølgelig angriper de meg, alle på en gang. Ikke en og en som de alltid gjør mot Bruce Lee og Chuck Norriss. Neida. Hele jævla bolet. Okei da, kanskje ikke alle.. Men det var i hvertfall en tre, fire stykker av dem. Men bare en av dem klarte å stikke meg. Men jeg drepte dem. Taperen. Og vi vant til slutt.

It’s finaly here. Now you can read GPN in English… All you have to do is… hmm, hold on… Ah, sorry… Nope. It’s only in Norwegian. But if you want to read stuff in english, just visit another webpage.

I dag har jeg klippet meg. Det var bare så vidt jeg rakk det. Jeg ringte til Nikita på Bryn klokken 1640 og bestilte time til 1700. Etter å ha parkert bilen på brynsenteret og gått inn fant jeg en frisør. Men det var ikke Nikita. Så jeg gikk tilbake til bilen, ringte 1881, for jeg hadde ikke nummeret til frisøren. De sa at Nikita lå i Østensjøveien 79. Er det på Brynsenteret, Spurte jeg. Nei, Svarte den kloke damen i andre enden av røret. Så jeg dro ut på leting etter Nikita. 1710 ringte Nikita Bryn meg og lurte på hvor jeg var. Jeg sa jeg var på vei, men at jeg ikke fant dem. Vi holder til på Brynsenteret sa da klippedama. Så jeg snudde bilen og kjørte full fart inn på senteret. Tror faktisk bilen letta fra bakken da jeg kjørte ned i garasjen. Så var det å sette seg i stolen og la dama gjøre jobben sin. jeg syns hun gjorde en god jobb.

På tirsdag måtte en sivilkledd politimann løpe for livet fra Furusett senter etter at en norsk-pakistansk gjeng slo til han i ansiktet og ba han komme seg vekk fra deres teritorium. Politibetjenten var i tjeneste når gjengen slo til.

Dessverre begynner det å bli på tide at politiet slår tilbake. Hardt mot hardt. Politibetjenten burde hatt pepperspray som han kunne peppret gjengen med, før han hadde dratt frem kølla og gitt dem noen solide lårhøner. Mens han står og deler ut noen saftige blåmerker kommer senterets vektere og hjelper han. Før hans kollegaer kommer kjørende i full fart med lys og lyd på taket, stopper rett forran senterets inngang, løper ut av bilen og åpner bagasjerommet der de slipper løs hunden. Omtrent nå burde politiet begynne å få et solid overtak over situasjonen. Men det er nå Delta gjengen kommer, med teleskop køller av jern. Sørger for noen vellplasserte treff før hele gjengen ligger på bakken og kan sette dem alle i håndjern. Så er det inn i varebilen med dem, der et par betjenter selvfølgelig blir med inn og sørger for at de ikke glemmer hvor skapet skal stå.

Politiet gjør en super jobb. Få fortjener mer respekt enn dem.

Det er syyyyykt varmt ute. Men vi kan vel egentlig ikke klage… Eller jo, faktisk! Det kan vi pokker meg gjøre. Men nå er det ut å bade.

…er nok noe jeg ikke kommer til å si de neste ni dagene. Nå er det nemlig av gårde til England. Ni dager med speiding. Dette blir konge

revelje, veps, morgengym, regn, vann, sol, pasta, musikk, dansing, fish ‘n chips, skriking, unger, speiderskjorte, flaggsang, Caister, skotter, nederlendere, saft, kakao, frukt, telt, sovepose, fly, inspeksjon, rot, maur, doughnut, sukker, sukker, fastfood, øl, kveldssamling, patruljer, spenning, vennskap, internasjonalt, biler, kjærlighet, sykehus, kveldsliv, premier, sikkerhet, dusj, kniver, avskjed.

I dag var jeg på informasjonsmøte på skolen. En helt nyoppusset skole. Det er det tøffeste kjøkkenet jeg har sett noensinne. I morgen får jeg vite hva jeg skal lage. På onsdag er selve prøven. Litt smånerver akkurat nå.

Altså, her kommer jeg hjem etter ni dager i telt. Det første jeg gjør er å åpne døra inn til rommet mitt for å legge fra meg tingene mine, men til min store forbløffelse oppdager jeg at rommet mitt ikke er der. Jeg forstår raskt hva som har skjedd; bror og mor. Jeg og lillebror har nå alltså byttet rom. Jeg kan nesten høre musikken fra festen her hjemme den dagen jeg drar i militæret.

Det er summen jeg mangler for å kjøpe domenet www.gpn.com (gangmark på nett)

Da har jeg fagbrev som kokk. Vi var fem stykker som gikk opp i dag, og alle hadde feilet første gangen. Til lunsj skulle jeg lage en pastarett, jeg valgte da pastasalat. Til forrett skulle jeg lage blåskjellsuppe. Og til hovedrett lammekoteletter. Som tilbehør valgte jeg fløtegratinerte poteter, stekte grønnsaker og soppstuing. Alt måtte selvfølgelig lages fra bunn av.

Jaja, da er jeg uten førerkort da. Mistet det når jeg var i Skottland for noen uker siden. Jeg var hos politiet i dag og fikk midlertidlig kjøretilatelse. Og tror du ikke at når jeg kom ned til Risløkka trafikstasjon fikk jeg beskjed om at jeg ikke kunne få nytt førerkort. I hvertfall ikke før om en måned. Så da får jeg heller kjøre rundt med midlertidlig kjøretillatelse fra politiet (som vi liker).

Jeg er ingen håndtverker. Derfor drar jeg til Maxbo for å kjøpe noen skrurer, de har jo så fine reklamer om hvordan de hjelper oss stakkarer som ikke kan en dau skjit. Når jeg kommer frem leter jeg frem og tilbake etter den type skrue jeg vil ha. Jeg ser nemlig etter en krok som går sidelengs, så jeg kan henge tingene mine langs veggen, på langs… Jeg finner noe som likner og spør betjeningen om de har noen som vender den andre veien.

-Nei! sier den sure stygge mannen i blå skjorte…

Elegant tripper jeg tilbake der jeg fant skruen og finner en annen løsning. Jeg tar med meg en skrue som er perfekt, og spør om de har en som har skrumønsteret hele veien, ikke bare to cm oppover. Det er tre folk der nå, alle i blå skjorter. Ingen av dem ser ut til å ville ha noe særlig med meg å gjøre. Til slutt får jeg et svar om at jeg trenger something something jeg ikke har peiling på hva er. Jeg ser spørrende på dem og tenker WTF?. De peker og kommer med flere merkelig fagutrykk jeg ikke aner hva betyr. Så sender de meg bort alene. Å følge meg noe sted er utelukket.

En ting i i hvertfall sikkert. Jeg kommer ikke tilbake til Maxbo Alna.

I dag var jeg, Martin og Marie på Tusenfryd. Det var gøy. Den nye Speed Monster levde ikke helt opp til forventningene. Det gikk fort, det var gøy, så jeg skal abselutt ikke klage. Men jeg liker Thundercoaster bedre. Den varer litt lenger, så man rekker å føle at nå går det unna.

Tusenfryd hadde i helgen også et x-trem pass, som man fikk stempel på etter hver gang du kjørte enten Thundercoaster, Spaceshot, Roll-Over, Supersplash eller Speed Monster. Målet var å å få tre av hver, vi manglet noen få stempler når dagen var ferdig, men vi hadde fått vår del med moro. Dessuten prøvde mannen som styrte roll-over å drepe oss. Vi klarte på en eller annen måte å symbolisere at det var en kjedelig tur, så når vi kom igjen på den tredje gjorde han alt han kunne får å ta knekken på oss. Det klarte han nesten. Det gikk rundt.

Jeg og Martin tok i dag utfordringen vi har jobbet med de siste fire månedene. Vi gikk hele veien til Bysetra på 2 timer, 35 minutter og 22 sekunder. Totalt er det ca 1,6 mil, så det ble mye løping. Men vi klarte det.

Hvem? Stian Seland så klart. Han som bruker så mye av sin fritid på å hjelpe meg med å få opp nettside etter nettside. Installere, avinstallere, installere, avinstallere. Gang på gang. Til slutt hadde jeg fått så mye hjelp at han er overflødig. Riktignok ikke helt, men det nærmer seg.

I år har det ikke vært sommer. TV2 har valgt og ikke sende Pacific Blue. Hvorfor? Fordi sykkelsporten ikke så noen annen mulighet enn å eliminere sin største motsander. Ja, jeg snakker om Tour De France, som gikk hver eneste dag på TV2. Hvis de virkelig tror at det vi vil se er svette menn på sykler, så har TV2 misforstått. Vi vil se action. Vi vil se enorme hopp over biler. Vi vil se sykkelpolitiet storme en bygning forran SWAT. Det er derfor vi liker Pacific Blue. Alle har da vell lekt Pacific Blue som barn? (I hvertfall de av dere som har venner, men siden du gidder å sitte her å lese, så har du kanskje ikke det? Fortvil ikke) Å sykle rundt i nabolaget i full fart, hoppe over alt du så. Bråbremse foran gamle fru Hansen, væpnet med de tøffeste lekepistoler, eller hvis du var litt tøff, med en skikkelig softgun. Men fordi ekle menn i trange klær er redde for seer konkuranse om sommeren får ikke sommerens unge oppleve denne morroa. Igjen, fortvil ikke, GPN er her til unsetning (kan dessverre ikke vise en hel episode, for da hadde Pacific Blue gjengen kommet etter meg og drept meg, og det vil jeg ikke at de skal.)

Nå sitter jeg og nyter de siste timene mine som sivilist. I morgen tidlig, 0800 er jeg på Sesvollmoen. 0700 er jeg på Gardemoen. Dette blir rått… Følg med på GPN. Jeg kommer nok ikke til å oppdatere hver dag fremover nå, men alt jeg trenger å gjøre er å sende en MMS, så dukker det opp noe på siden. Så stay tuned.

Siste titt fra balkongen før jeg drar. Nå er jeg på vei ned til bilen.

Da starter ventinga. Vi er bardufoss klokka 3. Inntil da er det bare å vente.

Da sitter jeg på bussen i bardufoss. Jeg traff en speider fra bryn km. Tøft.

Da har befalet hatt det gøy. Snauklipt alle sammen. Kunne vært værre….

Nå står jeg her med mp5 og lærer våpenkultur!

Neida, det er ikke et desperat forsøk på å banne, men forsvarets forkortelse (det er mange av dem her oppe) på fysiskfostring eller trening som vi andre liker å kalle det da… Første del av innryks testen som de kalte den var 3000 m. Gjorde det ganske bra der. Resultatet er ikke inne enda så får komme tilbake med det senere. Hangups og pushups er det nok bare å trene mer på. Men det kommer seg etterhvert det å.
Nå er det en dusj før jeg tenkte å trene på å ta fra og sette sammen MP5-en.
De fleste rom fikk omvask i dag, vi slapp, ettersom vi strevde som polakker før innspekken i dag tidlig. Nå har vi mest sansynlig fri resten av kvelden, så sant vi ikke får en kontrabeskjed (er nemlig mange av dem her å)

Så feil kan man ta. Det var absolutt ikke noe fritid. Du har sikkert sett en film der du ser befalet står og skriker. Vell, jeg vet hvordan det det. Det er helt jævlig. Tre minutter på å få på utstyr som tar minst et kvarter. Og hva skjer når tiden er ute? Da må alle som er til stede gå ned i ferdigstilling og etterhvert også pushup. Orker ikke forklare alt slitet, men det var satans mye.

0500 i natt peip det i hele kasserna. Da hadde IB funnet ut at han ville ha en brannøvelse. 0545 hadde vi ordinær vekking i dag. Vi skal nemlig på øvelse snart. Øvelse tilvenning.

Hva gjør du hvis du hører en rope gass! Gass! Gass! ? Jo, da skal du ta av deg hjelmen og sette den mellom beina, ta på vernemaske (gassmaske) ta på deg hetta og stramme godt så ingen hud er synli, ta på vindvotter så ingen hud er synlig på henda og ta på hjelmen igjen. Alt dette på under 15 sekunder. Om jeg klarte det eller ikke får du gjette på selv.

Da er det endelig perm. Første fridag på 8 dager. Faen det skal bli deilig å sove lenge i morgen.

Når jeg kom hit var vi 48 i troppen. I løpet av uka har vi kommet ned i 39, i morgen stikker den ene romkammeraten min. Kjipt at så mange stikker….

Om fire timer skal jeg ut på øvelse som markør. Får prøve å få tatt noen bilder og lagt ut litt. Er tilbake igjen på fredag. Og hva skal resten av slabbedaskene gjøre? 28 skal sitte i teori til c-lappen, mens resten skal sitte her på leiern og ha undervisning. Mens Vi syv altså er i felt til fredag…. Snakkes

Da er helgen over, endelig. De er snille å gir oss helgeperm. Så hyggelig tenker du sikkert nå, men nei, det er slettes ikke hyggelig. Vi må være inne til klokken 0100. Vi må gå i uniform. Det er ikke en gang lov til å tenke på å ta seg en øl. Og fritidstilbudene her i lille Bardu er ikke akkurat overveldende. Altså: Vi får perm fordi de liker å se oss lide. I helgen har vi altså stått opp sent, gitt skikkelig faen i å re senga, ikke ofret romvasken en tanke, spist frokost, sitti på rommet, trent, spist middag, sitti mer på rommet, spilt bowling og sittet mer på rommet å kjedet oss før leggetid (i Bardu har de fått det for seg at bowlingen stenger tidligere i helger enn på hverdager). Søndagen gjentok vi lørdagens hendelser til punkt og prikke.
Vi som ikke skal ta c-lappen skal lære litt om RAM i morgen (nei, det har ikke noe med data å gjøre Stian og Lars). Det står for Respekt, Ansvar, Mot. Som er forsvarets kjerneverdier. Tirsdag er det skyting med MP5en min som jeg er blitt så glad i. Dette blir en bra uke. Det er forresten ganske kjedelig til tider her oppe, så det er bare å sende en sms til meg når jeg kjeder meg. Og legge igjen en kommentar når du har lest ferdig dette. Det vil si………… Nå!

Dagens hendelse kan man se på to måter. Alternativ 1: Jeg har vasket hele rommet for ingen nytte. Alternativ 2: Jeg har vasket rommet og fått ett rent rom og gladere sinn i retur. Jeg velger alt. 1. Det er pokker meg ikke morgen inspeksjon i dag, ettersom capt’n er med de andre på teorieksamen for c-lappen. Så nå har jeg 30 minutter uten noen ting å gjøre. Hurra… Kjedelig

Forsvaret er noe for seg selv. De har regler for alt mulig, og finnes det ikke en regel på det enda vil det komme en føring på det i løpet av helgen. Uniformen for eksempel. Armene skal være brettet opp. Vi går rundt i en tynn bukse, en t-skjorte og en like tynn jakke (kalt M98 på militærsk). Det regner, det er kaldt og guffent her. Og jeg begynner nå å bli forkjøla. Alt bare pga. en teit uniforms regel. Lenge leve forsvaret…

This spicies is extremly dangerous. I’m just gonna pick him up by the tail here and put him over there.
Jada, du vet nok hvilken dust som kan ha sagt noe sånt. Vell, han kommer neppe til å si det igjen, han er nemlig dau. Ikke for å virke respektløs ovenfor de døde eller noe, men han hadde det i vente. Når du leker med livet på den måten som han gjorde er det klart at det en gang må gå galt. Steve Irwin hadde en kone og en liten datter. La oss håpe de nå tar til vettet.
Jeg venter nå bare på at spiderman skal dette ned mens han er halvveis opp en av verdens høyeste bygninger. Når det skjer, sms meg.

I dag, for første gang siden vi kom hit, fikk vi ominspeksjon. Det var befalselever (rekrutter/menige som har kommet inn på befalsskolen) som hadde inspeksjonen i dag tidlig. Vi visste allerede før de kom at vi ville stryke når ett kommende befal som prøver å imponere Capt’n. På ominspek var capt’n sur og vi bestemte oss for å gi han en grunn for å bli sur igjen.

Akkurat nå står jeg på hjelpeplassen der de nettopp har behandlet meg for brudd i begge armer. Ble hentet i en beltevogn (BV) ambulanse etter en bilulykke, så kjørte de meg til hjelpeplassen der jeg fikk veneflon (IV). Det gjør vondt. Men de er ganske flinke, så jeg overlever…

Denne uken har jeg igjen vært på markør-øvelse. Jeg har spilt en haug med skader, alt fra armbrudd, brannskader over hele magen og armene til enorme splinter i ryggen så jeg var lam…. Medicene som hjalp meg var kjempeflinke. Det er enormt mye de har lært siden de kom inn i Januar. Og når jeg frøs reelt pga. Nesten ingen klær, vått gress og nesten null grader så var de der med en gang og varmet meg…
Nå er forresten snøen kommet. Riktignok bare på fjellene foreløpig, men det er bikkjekaldt her nå, og vi må gå med armene brettet opp…

Menig Gangmark her. Rekrutten var ferdig i går, med en megafinale. Hele uken har det vært øvelse. Vi dro ut tidlig mandag med tung pakning, GRU og våpen. Det regnet selvfølgelig. Mandags kveld og natt var det fyringsvakt og vaktpost gjenom hele natten. Fikk omtrent 2.5 timers søvn før det var på’n igjen på tirsdag. Natt til onsdag var vi på gul beredskap, så halvparten av teltet måtte ligge klare i GRU, klær og sko. Etter min fyringsvakt var jeg på vei til bc (bæsj’n cary, vårt lille bærbare toalett.) rett før jeg skulle sette meg ned dukket det opp ett blus som lyste opp hele skogen. Jeg slang med ned på bakken for å unngå å bli sett av fi. Når lyset slukket løp jeg mot teltet. Igjen sendte de slemmingene som lusket rundt i skogen opp ett nytt blus. Jeg slang meg inn i teltet og hørte akkurat lagleder si alarm! Alarm! Så det var ut igjen og finne sin stilling. Sånn ble vi liggende i en times tid, og da hadde jeg time i vaktpost med en time fyringsvakt rett etter. Jeg fikk to timers søvn før vi ble vekket av lagleder. På onsdag startet vi opp med SIBO (strid i bebygget område). Jeg og resten av laget mitt stormet igjenn løypa i ren SWAT stil, mens vi klarerte ett og ett rom. I kjelleren var lyset gått og en cd spiller spilte ramstein for full guffe. Det smalt i granater og var fult kaos. Mens vi rykket fremover i den mørke gangen ble vi beslutt av fi og måtte svare ilden. To fi ble raskt utslettet. Når vi gikk forbi stereoen med ramstein skrudde vi den av, like etterpå var den på igjen. Igjen skrudde vi den av på vei tilbake fra en blindgate og nok en gang ble den skrudd på. Det var observatørene som skrudde den på igjen. Vi gikk videre i blinde og fant en hardt skadet vennlig soldat. Vi grep tak i han og slepte han langs gulvet mens vi lette etter en utgang, ettersom vi benyttet ett lite kjellervindu som inngangspunkt kunne vi ikke komme oss ut igjen der. Vi fant til slutt en dør, klarte så vidt å frakte han opp trappa før jeg løftet han opp i brannmansløft og bar han til sikker sone. To meter unna sonen måtte jeg sette han ned, det ble for tungt og jeg fikk ikke puste ettersom han lå og dekket filteret til vernemaska mi. (vi stormet huset med Stridsvest med alle lommer på, vernemaske/ gassmaske, hjelm og våpen.) vi fikk han inn i sikker sone, ga grunnleggende førstehjelp og var ferdig med løypa. Vi var raskest av de deltagene lagene og de som var klart best på lagarbeid som dommerne sa. Som belønning fikk vi en 1.5 liter Cola på deling. Brus hadde aldri smakt bedre til da.
Senere hadde vi capture the flag med rødplast (tidligere rødfis) og lasersystem så man hørte en stemme i hjelmen som sa når du var død og skadet. Det er det kuleste jeg har vært med på noen sinne. På kvelden startet berretløpet.men det orker jeg ikke å skrive om nå. Må sove litt. Ettersom vi gikk i 20 timer på løpet og hadde krevende poster underveis og ikke noe å spise. Snakkes!

Nå er stemningen en helt annen her. Alle er i godt humør, uniformen er tatt og den sivile livsstilen er inn. Vi er tatt inn på små hytter på Tromsø Camping med fire og fire på rommet. Hyttene er mindre enn rommene på kasserna og koster langt mer enn vi tjener om dagen. Men helt klart verdt det….

Etter å ha pusset utstyr og pakket sammen telt fikk vi beskjed om at vi skulle ut å krige mot de andre troppene. Det var løgn. Etter ti minutters gåing hadde vi teknisk hvil. Det var her sjanten så anledningen til å ønske oss velkommen til Berretløpet 2006.
Vi startet med en liten gåtur og endte ganske snart på første post, rappelering. Det var dritkult og akkurat som vi trodde, det var bare for å gi oss en bra start og en innbilling av dette er kult. Vi gikk videre i noen timer og kom til neste post som var quiz. For å komme videre måtte vi svare rett på ti spørsmål. Svarte vi feil på ett måtte vi ut å løpe. Det var satt opp fire kjegler oppover trekket i slalombakken. Dommeren avgjorde hvor mange vi måtte løpe opp. Det var et helvete. Jeg klarte to av spørsmålene og er rimelig fornøyd med det. Etter å omsider ha klart ti rette fikk vi gå videre. Vi var kommet til slutten av 1,5 mils løypa, vi hadde holdt på i fem timer og vi trodde alt var over. Det var nå det virkelig starta.

Ettersom jeg nå er lettere inmobil tenkte jeg at jeg like så godt kunne skrive litt.
I går natt kom jeg tilbake fra ni dagers perm. Flyet landet på Bardu fem på tolv og klokken ett var vi tilbake på kasserna. Like før to var vi i seng, fult vitende om at det ikke var noen nåde dagen etter. Aldri har vi hatt mer rett.
0600 var det revelje som vanlig. Med en ganske rolig start. Det første vi gjorde var som vanlig frokost og romvask. En uke hjemme hadde ikke ødelagt alt, vi sto fortsatt med stil, men alle var ikke like heldige. Capt’n kjefta oss huden full for mange dårlige uniformer med samtlige knapper oppe og ett par dårlige rom. Etter det var det til vedlikeholdshallen og få tilbake mp5ene våre. Så noen timer leksjon i hva vi i sykehustroppen egentlig skal drive med før sersjantene tok over og ting virkelig begynte.
Vi ble delt i to lag og gikk så sammen to og to og hadde dueller mot hverandre med avtrekk og bytting av tre magasiner. Så var det nærkamp mot våpen. Den ene løp mot han andre og skulle sparke han før han rakk å skifte magasin. Det var egentlig ganske kult. Når vi var ferdige spurten sjantinnen om hvem som ikke hadde gått 15 kilometeren. Vi skjønte fort hva som var på vei til å skje.
En halvtime senere hadde vi skiftet til m98 uniformen og stridsvest. Så var det ut å gå. Løypa gikk helt uten problemer. Men ettersom det var en lagøvelse brukte vi lenger tid enn om vi hadde gått i puljer. Mesteparten av veien gikk jeg og bærte på to mp5er fordi våpenets eier ikke klarte selv. I tillegg måtte vi gå å dra, dytte og motivere andre fordi de ikke klarte mer. En av deltagerne gikk i bakken av utmattelse og fikk hjelp av noen andre til å komme seg opp igjen mens befalet skrek “se til helvete å reis deg opp igjen” Andre kastet opp, noen grein i smerter og andre var bare generelt negative. Vi gikk i et veldig høyt tempo og jogget mye. Hele tiden måtte vi gå på rekker og se ut som soldater.
Men vi var ganske mange som klarte dette helt fint. Det er tross alt bare 15 kilometer. Så noen har nok en del trening i vente, særlig på viljestyrke.
Nå, fire-fem timer senere merker jeg det ganske bra i bena at vi gikk hardt og lenge. Men overlever nok dette også.

I dag er situasjonen en litt annen. Kan knapt røre beina. Det er helt jævlig. Hele troppen går rundt og ser ut som en gjeng med pingviner.

På mandag ble det fordelt lastebiler på vognførerne og vi hadde vask og periodisk kontroll av alle bilene. Det tok tid, så vi gjorde like så godt det på tirsdagen også. Heldigvis håpet jeg rett. Når vi skal på øvelse sitter vi på i førerhuset. Alternativet hadde nemlig vært å sitte bak på en lastebil. Det var lite koselig med 10 grader og sol ute. Med -20 og sur vind må det være et sant helvete (bare kaldt og ikke varmt) I dag har vi for første gang tittet på sykehuset. Vi satte opp fire av tolv deler og brukte ca 4 timer på det hele. Og da har vi enda ikke satt inn senger eller instrumenter. Men nå var dette øving da. I morgen skal vi sette opp hele dritten. Og på fredag skal vi ta den ned igjen. Vi har også fått ett helt nytt sykehus, men det er det gamle vi skal sette opp. Da lærer vi å sette pris på det nye samt at befalet skal ha fest på torsdagskvelden og da skal bruke teltene våre.

Når generalen er på besøk er bare det beste godt nok. Vi øvde på tilbaketrekking med skadet pasient (noe vi faktisk øvet på, ikke for show-off. At generalen skulle se på var bartilfeldig. De andre holdt på med utstyrsvedlikehold)
her oppe er det snø og is. Det måtte gå galt.
På tilbaketrekkingen deler vi oss i to og den ene halvdelen skyter og gir dekning, mens den andre halvparten løper bakover i ca tre sekunder før de legger seg ned og åpner ild mot fi så de andre kan trekke seg tilbake i tre sekunder. Sånn fortsetter det til vi er i sikkerhet.
Da jeg skulle skli på plass for siste gang før vi skulle løpe i sikkerhet tok snøen og isen slutt. I stedet var det et lite felt med grus, så beinet mitt bråstoppet mens resten av kroppen fortsatte i full fart. Det gjorde helvetes vondt, men i kongens navn måtte vi jo bare fortsette. Heldigvis var det bare et lite minutt igjen. Så var det inn i nærmeste bygning og ta en titt før det var inn på sykestua og snakke med lægen. Han sykemeldte meg til 3. November, men nå er det hjem på perm om ett døgn og ta det rolig. Så er nok frisk igjen om ikke så alt for lenge….

Nå er armen min full av hull. Vi holder nå på med nivå 3, forsvarets førstehjelpskurs. En del av kurset er å lære seg å sette venekanyle. Da må man øve og eneste måte å øve på er å sette den.