Gangmark På Nett

Ettersom jeg nå er lettere inmobil tenkte jeg at jeg like så godt kunne skrive litt.
I går natt kom jeg tilbake fra ni dagers perm. Flyet landet på Bardu fem på tolv og klokken ett var vi tilbake på kasserna. Like før to var vi i seng, fult vitende om at det ikke var noen nåde dagen etter. Aldri har vi hatt mer rett.
0600 var det revelje som vanlig. Med en ganske rolig start. Det første vi gjorde var som vanlig frokost og romvask. En uke hjemme hadde ikke ødelagt alt, vi sto fortsatt med stil, men alle var ikke like heldige. Capt’n kjefta oss huden full for mange dårlige uniformer med samtlige knapper oppe og ett par dårlige rom. Etter det var det til vedlikeholdshallen og få tilbake mp5ene våre. Så noen timer leksjon i hva vi i sykehustroppen egentlig skal drive med før sersjantene tok over og ting virkelig begynte.
Vi ble delt i to lag og gikk så sammen to og to og hadde dueller mot hverandre med avtrekk og bytting av tre magasiner. Så var det nærkamp mot våpen. Den ene løp mot han andre og skulle sparke han før han rakk å skifte magasin. Det var egentlig ganske kult. Når vi var ferdige spurten sjantinnen om hvem som ikke hadde gått 15 kilometeren. Vi skjønte fort hva som var på vei til å skje.
En halvtime senere hadde vi skiftet til m98 uniformen og stridsvest. Så var det ut å gå. Løypa gikk helt uten problemer. Men ettersom det var en lagøvelse brukte vi lenger tid enn om vi hadde gått i puljer. Mesteparten av veien gikk jeg og bærte på to mp5er fordi våpenets eier ikke klarte selv. I tillegg måtte vi gå å dra, dytte og motivere andre fordi de ikke klarte mer. En av deltagerne gikk i bakken av utmattelse og fikk hjelp av noen andre til å komme seg opp igjen mens befalet skrek “se til helvete å reis deg opp igjen” Andre kastet opp, noen grein i smerter og andre var bare generelt negative. Vi gikk i et veldig høyt tempo og jogget mye. Hele tiden måtte vi gå på rekker og se ut som soldater.
Men vi var ganske mange som klarte dette helt fint. Det er tross alt bare 15 kilometer. Så noen har nok en del trening i vente, særlig på viljestyrke.
Nå, fire-fem timer senere merker jeg det ganske bra i bena at vi gikk hardt og lenge. Men overlever nok dette også.

I dag er situasjonen en litt annen. Kan knapt røre beina. Det er helt jævlig. Hele troppen går rundt og ser ut som en gjeng med pingviner.

På mandag ble det fordelt lastebiler på vognførerne og vi hadde vask og periodisk kontroll av alle bilene. Det tok tid, så vi gjorde like så godt det på tirsdagen også. Heldigvis håpet jeg rett. Når vi skal på øvelse sitter vi på i førerhuset. Alternativet hadde nemlig vært å sitte bak på en lastebil. Det var lite koselig med 10 grader og sol ute. Med -20 og sur vind må det være et sant helvete (bare kaldt og ikke varmt) I dag har vi for første gang tittet på sykehuset. Vi satte opp fire av tolv deler og brukte ca 4 timer på det hele. Og da har vi enda ikke satt inn senger eller instrumenter. Men nå var dette øving da. I morgen skal vi sette opp hele dritten. Og på fredag skal vi ta den ned igjen. Vi har også fått ett helt nytt sykehus, men det er det gamle vi skal sette opp. Da lærer vi å sette pris på det nye samt at befalet skal ha fest på torsdagskvelden og da skal bruke teltene våre.

Når generalen er på besøk er bare det beste godt nok. Vi øvde på tilbaketrekking med skadet pasient (noe vi faktisk øvet på, ikke for show-off. At generalen skulle se på var bartilfeldig. De andre holdt på med utstyrsvedlikehold)
her oppe er det snø og is. Det måtte gå galt.
På tilbaketrekkingen deler vi oss i to og den ene halvdelen skyter og gir dekning, mens den andre halvparten løper bakover i ca tre sekunder før de legger seg ned og åpner ild mot fi så de andre kan trekke seg tilbake i tre sekunder. Sånn fortsetter det til vi er i sikkerhet.
Da jeg skulle skli på plass for siste gang før vi skulle løpe i sikkerhet tok snøen og isen slutt. I stedet var det et lite felt med grus, så beinet mitt bråstoppet mens resten av kroppen fortsatte i full fart. Det gjorde helvetes vondt, men i kongens navn måtte vi jo bare fortsette. Heldigvis var det bare et lite minutt igjen. Så var det inn i nærmeste bygning og ta en titt før det var inn på sykestua og snakke med lægen. Han sykemeldte meg til 3. November, men nå er det hjem på perm om ett døgn og ta det rolig. Så er nok frisk igjen om ikke så alt for lenge….