Gangmark På Nett

Det var det året. Akkurat nå er det faktisk ganske trist. Alle de man har møtt i løpet av dette året. Mange man ikke kommer til å se igjen, noen er det lenge til neste gang man ser, mens andre igjen nekter i slippe taket så jeg kommer til å se mer enn nok av dem i tiden fremover. Men uansett har det vært ett fint år. Har lært masse om førstehjelp og ikke minst om meg selv. Hva tiden fremover vil bringe vet jeg enda ikke, men jeg vet i hvert fall at tiden i forsvaret har gjort meg mer bevist på meg selv og hvem jeg er, så nå er det på tide å tre ut i den store verden og starte å leve livet.

Til slutt kom jeg hjem. En dag forsent. Forsvarets chartra fly fra Bardufoss ble det ikke noe av, i stedet fikk de sendt avgårde turister og alle andre folk på leiern med et senere fly. Så vi fem måtte ta til takke med en bus tilbake til leir. Selvfølgelig sent nok til at alle butikker var stengt.

i stedet ble det pizza på forsvarets regning. Og tidenes dårligste morsomme film; Gudene må være gale II.

Ellers er det vell ikke skjedd mye rart. Endelig påske. Jeg er hjemme. Nydusja og fresh. Sola skinner, ikke noe snø. Tror dette blir bra

I morgen braker det løs. 8500 soldater fra over 20 land skal delta på øvelsen Cold Response 2007, og jeg er en av dem. I to uker skal vi ut å leke krig. De allierte (NATO) mot de slemme. Vi kommer selvfølgelig til å gi de slemme grisejuling. Vi er to lag som ikke skal være med resten av troppen under øvelsen, vi skal heller være med infanteristene i 2. bataljon og støtte dem når de går i trefninger og blir skada (de er ikke så tøffe når de ligger der og griner og trenger hjelp fra pinglene i saniteten.)

Vi kommer også til å være på noe skarp beredskap, altså er vi klare til å hjelpe de som skader seg på ordentlig også. Personlig håper jeg på en skikkelig ulykke med masse blod. Ingen trenger å dø, bare skade seg litt

Klokka er nå to om natta, og jeg er lys våken. Etter operasjonen ved firetiden i går har jeg liggi å sovi. Det gjorde vondt å åpne øya og de randt som søren. Hele puta mi ble klissvåt.
Allerede nå ser jeg bedre. Spesielt på venste øye. Kanskje dette ble en suksess?

Da sitter jeg her igjen da. Fyringsvakt. Klokka er nå 0718, det er blitt tirsdag morgen og vi venter på pasienter.
Vi har hatt noen de to andre dagene. Den første casen jeg var på var en som hadde ramla ned fra taket. Vi tok han med inn til kontroll. Så har vi hatt 3 brannskader, jeg har hentet en med lungebetennelse, henta noen fulle jenter som hadde lekt med våpen og kjørt en taxi tur med pasient fra en slåsskamp til sykehuset og tannlegen.
Har fått sove en del i natt også. Har nettopp stått opp etter fire timers søvn. Etter denne vakta skal jeg legge meg igjen, og håpe på at det er en stund til neste pasient.

Da er øvelse sansoldat igang. Jeg har blitt medic på en evak vogn og er strålende fornøyd med det. Ulempen er at vi får proffe markører som visst nok gjør alt for at det skal være så reelt som mulig. De spyr og pisser på seg om det er Det om å gjøre. Kan bli en spennende øvelse.

Etter nesten tre uker hjemme med familie og venner er permen nå ferdig. Tidlig mandag morgen drar jeg til Gardemoen for å flys tilbake til Bardu og Setermoen Leir. Gleder meg litt til å komme i gang igjen. Og det blir gøy å treffe mine medsoldater igjen…

I dag var siste tjenestedag før jul. Det var en dag som kun har bestått av vasking. Hele rommet har blitt vasket. Hvis forsvaret tror at de lærer folk å vaske så tar de feil. Jeg kan nemlig garantere at jeg aldri, noensinne, ever, kommer til å vaske huset mitt på den måten. Alle vegger, hver bidige skrue. Absolutt alt i hele rommet har blitt vasket. Og etter ett par ominnspeksjoner så ble rommet til slutt godkjent og vi kunne begynne å rote igjen.

Senere på kvelden fikk vi overraskende besøk av julenissen. Riktignok var det bare en av soldatene som hadde kledd seg ut (du klarte ikke å lure oss), men alikevell var det utrolig kult og en god slutt på forsvarsåret 2006.

I dag ble vi vekket med tidenes hyggeligste alarm. Befalet kom inn på rommet og snakket lavt med en beroligende stemme og sa at vi måtte stå opp. Så var det på med feltklær, stridsvest og snøkammo. Ut på patrulje med sanitetsutstyr. Selvfølgelig klarer befalet vårt å bli skutt. Ettersom jeg var medic i patruljen dro jeg frem førstehjelpsutstyret og startet behandlingen. Jeg måtte ta av meg hanskene og frøys nå inn-i-helvete. Det var sykt kaldt. Etter å ha plastra sammen skuddskaden var det på båra og begynne å bære. I starten klarte jeg ikke å bære noe. Jeg var svimmel, kvalm, kald og apatisk. Jeg la meg ned på veien på ryggen og så på himmelen. Selv om jeg visste at jeg frøys og at det var dumt å legge seg ned føltes det bare som det rette å gjøre…

Etter å ha drikket en del vann og gått litt og fått i meg varmen igjen var jeg tilbake i hundre. Vi bærte båra langt og lengre enn langt. Etter halvannen times gåing kom vi frem til extractionpoint. Der var det tent bål og vi fikk grille pølser og drikke brus. Det var jo tross alt “øvelse jul.” Det var sinnsykt godt med noe mat. siden vi ble vekt tidlig fikk vi ikke noe frokost, og mye fysisk aktivitet tidlig på morgenen uten frokost er ikke alltid like lett…

Men nå er det snart perm…. 1 dag igjen…

Da har jeg vært her i 4 måneder allerede….. og om to dager er det juleperm, i tre uker… da er vi nesten oppe i fem mnd. tenk…. snart ferdig, allerede….

Fredag var vi i kirken og ble velsignet. Vi var pyntet opp med den fineste arbeidsuniformen vi haddde, for permuniform, det har vi ikke. Senere på kvelden var det julemiddag og avslutning og eldstekontigenten. Det var utdelinger av årets soldat priser for de som nå er ferdig med førstegangstjenesten sin og nye korporaler ble utnevnt blandt yngstekontigent.

Når middag omsider var ferdig, etter ca tre timer, var det ut på “byen”. Ett av de tre utestedene har oppe stengte forrige helg for å ta juleferie, mens det andre stedet har 20 års aldersgrense, så der slipper ikke alle inn. Da er det bare ett sted igjen. Det var fullt. Det var enorm stemning i går. Noen feiret at de skulle dimme, andre feiret at de var blitt korporaler, mens resten drakk sorgene i senk over at de ikke ble korporaler. Det var en perfekt fredag for soldatene…

Hele denne uka går med til monstring. Da går vi igjennom alt utstyret troppen har og sjekker at det ikke er ødelagt. Dette gjør alle de andre troppene også, og alt skal selvfølgelig pornolines på centimeteren. En enorm hall fyllt av lina utstyr. Det var et spesielt syn. Og i morgen skal vi ha periodisk på kjøretøya våre. Det tar tid.
Men litt må vi ofre for tre ukers juleperm.

Den siste halvannen timen har jeg og Svela sittet å sett på at romfergen Discovery har docket til den internasjonale romstasjonen. Det var noe av det mest kjedelige og interessante jeg har sett

Nå har jeg flyttet meg noen meter og sitter nå fyringsvakt… Snart sovetid.
Kom forresten på at jeg bare har skrevet om berrettløpet del1. Kanskje del to kommer dersom det er interesse for det…. Kommer ann på etterspørselen. Blir sliten bare av å tenke på løpet.

Her sitter jeg sambandsvakt på øvelse. Vi er nå inne i en eller annen time av øvelsen, nøyaktig hvilken driter jeg egentlig i. Vi er på øvelse etablering der vi lærer å sette opp og rive ned leiern vår i full fart. Jeg har nok kommet på det kuleste stedet av alle steder, hjelpeplassen. Selv om jeg nok var en smule negativ tidligere så tror jeg dette kan bli bra. Vi har lært å sy, vi har lært å sette thoraxdren, som er en slange man fører inn gjennom magen på noen for å unngå sammenklemte lunger, i grove trekk.
Selv om jeg er sjåfør får jeg bryne meg på pasienter, og det er dritkult.
Vi hadde case-trening i forrige uke. Da fikk vi inn blandt annet to 8 år gamle unger som var markører for oss, det var tøft. Det var ikke akkurat det vi hadde ventet på en militær hjelpeplass.
Jeg har bare 1 time og 15 minutter igjen av sambandsvakta før jeg har en times fyringsvakt. Så er det sove helt til 0730 i morgen. Jeg har helt klart fått en av de bedre vaktlistene. I tillegg er jeg jo vognfører. Da skal jeg ha 4 timers sammenhengende søvn. Det er ikke så ille på øvelser…

I to dager nå har jeg gått rundt og vært irritert over stillingen jeg fikk. Akkurat nå sitter jeg på rommet i mørket og nyter matpakka fra i dag tidlig og humøret er betraktelig bedre. Det har vært fullt kjør i Hele dag. Jeg har blitt kjent med laget mitt, og det er en super gjeng, så dette året kommer nok til å bli bra. Men nå er det leggetid. Er så trøtt at jeg vil dø, og det er bare 5 timer og 56 minuter igjen til revelje. Og i morgen skal vi holde på enda lenger.

Vi har i dag fått vite hvilke stillinger vi har. Jeg er vognfører på hjelpeplassen. Sånn uten å gå noe særlig inn på det kan jeg si at jeg er missfornøyd. Men jeg skal jobbe meg oppover og plutselig har jeg en stilling jeg er fornøyd med….

Snart er influensasesongen i gang og det gjelder å ta sine forhåndsregler.
Vi fikk i dag vaksine og går rundt og tror at vi nå ikke blir syke. Til tross for at vi har brukt mye tid på å lære oss å sette sprøyter fikk vi ikke sette den selv. Hva er pointet….

I natt skjedde det vi hadde drillet på. Brannalarmen gikk.
Like over 0400, de fleste av oss hadde nettopp lagt oss etter en tur på “byen”, gikk alarmen. Når vi kom ut i gangen kjente vi at det luktet svidd, så alle fortsatte mot nødutgangene.
Ute på oppstillingsplassen var det en del venting i kulda. Mange hadde bare med seg dyna si. Etter en stund kom befalet og ca om avmelding fra troppene. Vi hadde en person vi ikke kunne gjøre rede for. Brannvesenet kom til stedet og gikk inn i kasserna. Etter en god stund fikk vi vite hva som hadde skjedd. pizzaovnen og stekeplata hadde begge stått på fullt. Det hadde blitt røykutvikling og alarmen hadde gått.
Vi fikk gå inn igjen å legge oss, men den skyldige måtte møte opp på befalets kontor. Om noen har møtt opp enda vet jeg ikke.

Dette faenskapet er nå en del av det tøffeste jeg har vært med på.
Vi måtte sette sprøyte på oss selv. Rett i låret. selve stikket er ikke noe problem, men det å sitte med en sprøyte i hånda og vite at den skal i låret. Og man må sette den selv. Å sette sprøyte på en annen var ikke noe problem, men i seg selv blir det noe helt annet.

I dag fikk jeg beskjed om at jeg skal skifte tropp. Om litt går jeg over til Evak-troppen og blir forhåpentligvis en medic. Evak er norges bidrag til EUBG som er eu’s militære styrke. Sjansen for utenlands tjeneste er enorm, ettersom Evak trener for å dra til Intops. Det er mest sannsynlig bare noen få som ikke skal til utlandet, så vi får se hva som skjer.

Nå er armen min full av hull. Vi holder nå på med nivå 3, forsvarets førstehjelpskurs. En del av kurset er å lære seg å sette venekanyle. Da må man øve og eneste måte å øve på er å sette den.

Når generalen er på besøk er bare det beste godt nok. Vi øvde på tilbaketrekking med skadet pasient (noe vi faktisk øvet på, ikke for show-off. At generalen skulle se på var bartilfeldig. De andre holdt på med utstyrsvedlikehold)
her oppe er det snø og is. Det måtte gå galt.
På tilbaketrekkingen deler vi oss i to og den ene halvdelen skyter og gir dekning, mens den andre halvparten løper bakover i ca tre sekunder før de legger seg ned og åpner ild mot fi så de andre kan trekke seg tilbake i tre sekunder. Sånn fortsetter det til vi er i sikkerhet.
Da jeg skulle skli på plass for siste gang før vi skulle løpe i sikkerhet tok snøen og isen slutt. I stedet var det et lite felt med grus, så beinet mitt bråstoppet mens resten av kroppen fortsatte i full fart. Det gjorde helvetes vondt, men i kongens navn måtte vi jo bare fortsette. Heldigvis var det bare et lite minutt igjen. Så var det inn i nærmeste bygning og ta en titt før det var inn på sykestua og snakke med lægen. Han sykemeldte meg til 3. November, men nå er det hjem på perm om ett døgn og ta det rolig. Så er nok frisk igjen om ikke så alt for lenge….

På mandag ble det fordelt lastebiler på vognførerne og vi hadde vask og periodisk kontroll av alle bilene. Det tok tid, så vi gjorde like så godt det på tirsdagen også. Heldigvis håpet jeg rett. Når vi skal på øvelse sitter vi på i førerhuset. Alternativet hadde nemlig vært å sitte bak på en lastebil. Det var lite koselig med 10 grader og sol ute. Med -20 og sur vind må det være et sant helvete (bare kaldt og ikke varmt) I dag har vi for første gang tittet på sykehuset. Vi satte opp fire av tolv deler og brukte ca 4 timer på det hele. Og da har vi enda ikke satt inn senger eller instrumenter. Men nå var dette øving da. I morgen skal vi sette opp hele dritten. Og på fredag skal vi ta den ned igjen. Vi har også fått ett helt nytt sykehus, men det er det gamle vi skal sette opp. Da lærer vi å sette pris på det nye samt at befalet skal ha fest på torsdagskvelden og da skal bruke teltene våre.

I dag er situasjonen en litt annen. Kan knapt røre beina. Det er helt jævlig. Hele troppen går rundt og ser ut som en gjeng med pingviner.

Ettersom jeg nå er lettere inmobil tenkte jeg at jeg like så godt kunne skrive litt.
I går natt kom jeg tilbake fra ni dagers perm. Flyet landet på Bardu fem på tolv og klokken ett var vi tilbake på kasserna. Like før to var vi i seng, fult vitende om at det ikke var noen nåde dagen etter. Aldri har vi hatt mer rett.
0600 var det revelje som vanlig. Med en ganske rolig start. Det første vi gjorde var som vanlig frokost og romvask. En uke hjemme hadde ikke ødelagt alt, vi sto fortsatt med stil, men alle var ikke like heldige. Capt’n kjefta oss huden full for mange dårlige uniformer med samtlige knapper oppe og ett par dårlige rom. Etter det var det til vedlikeholdshallen og få tilbake mp5ene våre. Så noen timer leksjon i hva vi i sykehustroppen egentlig skal drive med før sersjantene tok over og ting virkelig begynte.
Vi ble delt i to lag og gikk så sammen to og to og hadde dueller mot hverandre med avtrekk og bytting av tre magasiner. Så var det nærkamp mot våpen. Den ene løp mot han andre og skulle sparke han før han rakk å skifte magasin. Det var egentlig ganske kult. Når vi var ferdige spurten sjantinnen om hvem som ikke hadde gått 15 kilometeren. Vi skjønte fort hva som var på vei til å skje.
En halvtime senere hadde vi skiftet til m98 uniformen og stridsvest. Så var det ut å gå. Løypa gikk helt uten problemer. Men ettersom det var en lagøvelse brukte vi lenger tid enn om vi hadde gått i puljer. Mesteparten av veien gikk jeg og bærte på to mp5er fordi våpenets eier ikke klarte selv. I tillegg måtte vi gå å dra, dytte og motivere andre fordi de ikke klarte mer. En av deltagerne gikk i bakken av utmattelse og fikk hjelp av noen andre til å komme seg opp igjen mens befalet skrek “se til helvete å reis deg opp igjen” Andre kastet opp, noen grein i smerter og andre var bare generelt negative. Vi gikk i et veldig høyt tempo og jogget mye. Hele tiden måtte vi gå på rekker og se ut som soldater.
Men vi var ganske mange som klarte dette helt fint. Det er tross alt bare 15 kilometer. Så noen har nok en del trening i vente, særlig på viljestyrke.
Nå, fire-fem timer senere merker jeg det ganske bra i bena at vi gikk hardt og lenge. Men overlever nok dette også.

Etter å ha pusset utstyr og pakket sammen telt fikk vi beskjed om at vi skulle ut å krige mot de andre troppene. Det var løgn. Etter ti minutters gåing hadde vi teknisk hvil. Det var her sjanten så anledningen til å ønske oss velkommen til Berretløpet 2006.
Vi startet med en liten gåtur og endte ganske snart på første post, rappelering. Det var dritkult og akkurat som vi trodde, det var bare for å gi oss en bra start og en innbilling av dette er kult. Vi gikk videre i noen timer og kom til neste post som var quiz. For å komme videre måtte vi svare rett på ti spørsmål. Svarte vi feil på ett måtte vi ut å løpe. Det var satt opp fire kjegler oppover trekket i slalombakken. Dommeren avgjorde hvor mange vi måtte løpe opp. Det var et helvete. Jeg klarte to av spørsmålene og er rimelig fornøyd med det. Etter å omsider ha klart ti rette fikk vi gå videre. Vi var kommet til slutten av 1,5 mils løypa, vi hadde holdt på i fem timer og vi trodde alt var over. Det var nå det virkelig starta.

Nå er stemningen en helt annen her. Alle er i godt humør, uniformen er tatt og den sivile livsstilen er inn. Vi er tatt inn på små hytter på Tromsø Camping med fire og fire på rommet. Hyttene er mindre enn rommene på kasserna og koster langt mer enn vi tjener om dagen. Men helt klart verdt det….

Menig Gangmark her. Rekrutten var ferdig i går, med en megafinale. Hele uken har det vært øvelse. Vi dro ut tidlig mandag med tung pakning, GRU og våpen. Det regnet selvfølgelig. Mandags kveld og natt var det fyringsvakt og vaktpost gjenom hele natten. Fikk omtrent 2.5 timers søvn før det var på’n igjen på tirsdag. Natt til onsdag var vi på gul beredskap, så halvparten av teltet måtte ligge klare i GRU, klær og sko. Etter min fyringsvakt var jeg på vei til bc (bæsj’n cary, vårt lille bærbare toalett.) rett før jeg skulle sette meg ned dukket det opp ett blus som lyste opp hele skogen. Jeg slang med ned på bakken for å unngå å bli sett av fi. Når lyset slukket løp jeg mot teltet. Igjen sendte de slemmingene som lusket rundt i skogen opp ett nytt blus. Jeg slang meg inn i teltet og hørte akkurat lagleder si alarm! Alarm! Så det var ut igjen og finne sin stilling. Sånn ble vi liggende i en times tid, og da hadde jeg time i vaktpost med en time fyringsvakt rett etter. Jeg fikk to timers søvn før vi ble vekket av lagleder. På onsdag startet vi opp med SIBO (strid i bebygget område). Jeg og resten av laget mitt stormet igjenn løypa i ren SWAT stil, mens vi klarerte ett og ett rom. I kjelleren var lyset gått og en cd spiller spilte ramstein for full guffe. Det smalt i granater og var fult kaos. Mens vi rykket fremover i den mørke gangen ble vi beslutt av fi og måtte svare ilden. To fi ble raskt utslettet. Når vi gikk forbi stereoen med ramstein skrudde vi den av, like etterpå var den på igjen. Igjen skrudde vi den av på vei tilbake fra en blindgate og nok en gang ble den skrudd på. Det var observatørene som skrudde den på igjen. Vi gikk videre i blinde og fant en hardt skadet vennlig soldat. Vi grep tak i han og slepte han langs gulvet mens vi lette etter en utgang, ettersom vi benyttet ett lite kjellervindu som inngangspunkt kunne vi ikke komme oss ut igjen der. Vi fant til slutt en dør, klarte så vidt å frakte han opp trappa før jeg løftet han opp i brannmansløft og bar han til sikker sone. To meter unna sonen måtte jeg sette han ned, det ble for tungt og jeg fikk ikke puste ettersom han lå og dekket filteret til vernemaska mi. (vi stormet huset med Stridsvest med alle lommer på, vernemaske/ gassmaske, hjelm og våpen.) vi fikk han inn i sikker sone, ga grunnleggende førstehjelp og var ferdig med løypa. Vi var raskest av de deltagene lagene og de som var klart best på lagarbeid som dommerne sa. Som belønning fikk vi en 1.5 liter Cola på deling. Brus hadde aldri smakt bedre til da.
Senere hadde vi capture the flag med rødplast (tidligere rødfis) og lasersystem så man hørte en stemme i hjelmen som sa når du var død og skadet. Det er det kuleste jeg har vært med på noen sinne. På kvelden startet berretløpet.men det orker jeg ikke å skrive om nå. Må sove litt. Ettersom vi gikk i 20 timer på løpet og hadde krevende poster underveis og ikke noe å spise. Snakkes!

Denne uken har jeg igjen vært på markør-øvelse. Jeg har spilt en haug med skader, alt fra armbrudd, brannskader over hele magen og armene til enorme splinter i ryggen så jeg var lam…. Medicene som hjalp meg var kjempeflinke. Det er enormt mye de har lært siden de kom inn i Januar. Og når jeg frøs reelt pga. Nesten ingen klær, vått gress og nesten null grader så var de der med en gang og varmet meg…
Nå er forresten snøen kommet. Riktignok bare på fjellene foreløpig, men det er bikkjekaldt her nå, og vi må gå med armene brettet opp…

Akkurat nå står jeg på hjelpeplassen der de nettopp har behandlet meg for brudd i begge armer. Ble hentet i en beltevogn (BV) ambulanse etter en bilulykke, så kjørte de meg til hjelpeplassen der jeg fikk veneflon (IV). Det gjør vondt. Men de er ganske flinke, så jeg overlever…

I dag, for første gang siden vi kom hit, fikk vi ominspeksjon. Det var befalselever (rekrutter/menige som har kommet inn på befalsskolen) som hadde inspeksjonen i dag tidlig. Vi visste allerede før de kom at vi ville stryke når ett kommende befal som prøver å imponere Capt’n. På ominspek var capt’n sur og vi bestemte oss for å gi han en grunn for å bli sur igjen.

This spicies is extremly dangerous. I’m just gonna pick him up by the tail here and put him over there.
Jada, du vet nok hvilken dust som kan ha sagt noe sånt. Vell, han kommer neppe til å si det igjen, han er nemlig dau. Ikke for å virke respektløs ovenfor de døde eller noe, men han hadde det i vente. Når du leker med livet på den måten som han gjorde er det klart at det en gang må gå galt. Steve Irwin hadde en kone og en liten datter. La oss håpe de nå tar til vettet.
Jeg venter nå bare på at spiderman skal dette ned mens han er halvveis opp en av verdens høyeste bygninger. Når det skjer, sms meg.

Forsvaret er noe for seg selv. De har regler for alt mulig, og finnes det ikke en regel på det enda vil det komme en føring på det i løpet av helgen. Uniformen for eksempel. Armene skal være brettet opp. Vi går rundt i en tynn bukse, en t-skjorte og en like tynn jakke (kalt M98 på militærsk). Det regner, det er kaldt og guffent her. Og jeg begynner nå å bli forkjøla. Alt bare pga. en teit uniforms regel. Lenge leve forsvaret…

Dagens hendelse kan man se på to måter. Alternativ 1: Jeg har vasket hele rommet for ingen nytte. Alternativ 2: Jeg har vasket rommet og fått ett rent rom og gladere sinn i retur. Jeg velger alt. 1. Det er pokker meg ikke morgen inspeksjon i dag, ettersom capt’n er med de andre på teorieksamen for c-lappen. Så nå har jeg 30 minutter uten noen ting å gjøre. Hurra… Kjedelig

Da er helgen over, endelig. De er snille å gir oss helgeperm. Så hyggelig tenker du sikkert nå, men nei, det er slettes ikke hyggelig. Vi må være inne til klokken 0100. Vi må gå i uniform. Det er ikke en gang lov til å tenke på å ta seg en øl. Og fritidstilbudene her i lille Bardu er ikke akkurat overveldende. Altså: Vi får perm fordi de liker å se oss lide. I helgen har vi altså stått opp sent, gitt skikkelig faen i å re senga, ikke ofret romvasken en tanke, spist frokost, sitti på rommet, trent, spist middag, sitti mer på rommet, spilt bowling og sittet mer på rommet å kjedet oss før leggetid (i Bardu har de fått det for seg at bowlingen stenger tidligere i helger enn på hverdager). Søndagen gjentok vi lørdagens hendelser til punkt og prikke.
Vi som ikke skal ta c-lappen skal lære litt om RAM i morgen (nei, det har ikke noe med data å gjøre Stian og Lars). Det står for Respekt, Ansvar, Mot. Som er forsvarets kjerneverdier. Tirsdag er det skyting med MP5en min som jeg er blitt så glad i. Dette blir en bra uke. Det er forresten ganske kjedelig til tider her oppe, så det er bare å sende en sms til meg når jeg kjeder meg. Og legge igjen en kommentar når du har lest ferdig dette. Det vil si………… Nå!

Om fire timer skal jeg ut på øvelse som markør. Får prøve å få tatt noen bilder og lagt ut litt. Er tilbake igjen på fredag. Og hva skal resten av slabbedaskene gjøre? 28 skal sitte i teori til c-lappen, mens resten skal sitte her på leiern og ha undervisning. Mens Vi syv altså er i felt til fredag…. Snakkes

Når jeg kom hit var vi 48 i troppen. I løpet av uka har vi kommet ned i 39, i morgen stikker den ene romkammeraten min. Kjipt at så mange stikker….

Da er det endelig perm. Første fridag på 8 dager. Faen det skal bli deilig å sove lenge i morgen.

Hva gjør du hvis du hører en rope gass! Gass! Gass! ? Jo, da skal du ta av deg hjelmen og sette den mellom beina, ta på vernemaske (gassmaske) ta på deg hetta og stramme godt så ingen hud er synli, ta på vindvotter så ingen hud er synlig på henda og ta på hjelmen igjen. Alt dette på under 15 sekunder. Om jeg klarte det eller ikke får du gjette på selv.

0500 i natt peip det i hele kasserna. Da hadde IB funnet ut at han ville ha en brannøvelse. 0545 hadde vi ordinær vekking i dag. Vi skal nemlig på øvelse snart. Øvelse tilvenning.

Så feil kan man ta. Det var absolutt ikke noe fritid. Du har sikkert sett en film der du ser befalet står og skriker. Vell, jeg vet hvordan det det. Det er helt jævlig. Tre minutter på å få på utstyr som tar minst et kvarter. Og hva skjer når tiden er ute? Da må alle som er til stede gå ned i ferdigstilling og etterhvert også pushup. Orker ikke forklare alt slitet, men det var satans mye.

Neida, det er ikke et desperat forsøk på å banne, men forsvarets forkortelse (det er mange av dem her oppe) på fysiskfostring eller trening som vi andre liker å kalle det da… Første del av innryks testen som de kalte den var 3000 m. Gjorde det ganske bra der. Resultatet er ikke inne enda så får komme tilbake med det senere. Hangups og pushups er det nok bare å trene mer på. Men det kommer seg etterhvert det å.
Nå er det en dusj før jeg tenkte å trene på å ta fra og sette sammen MP5-en.
De fleste rom fikk omvask i dag, vi slapp, ettersom vi strevde som polakker før innspekken i dag tidlig. Nå har vi mest sansynlig fri resten av kvelden, så sant vi ikke får en kontrabeskjed (er nemlig mange av dem her å)

Nå står jeg her med mp5 og lærer våpenkultur!

Da har befalet hatt det gøy. Snauklipt alle sammen. Kunne vært værre….

Da sitter jeg på bussen i bardufoss. Jeg traff en speider fra bryn km. Tøft.

Da starter ventinga. Vi er bardufoss klokka 3. Inntil da er det bare å vente.

Siste titt fra balkongen før jeg drar. Nå er jeg på vei ned til bilen.

Nå sitter jeg og nyter de siste timene mine som sivilist. I morgen tidlig, 0800 er jeg på Sesvollmoen. 0700 er jeg på Gardemoen. Dette blir rått… Følg med på GPN. Jeg kommer nok ikke til å oppdatere hver dag fremover nå, men alt jeg trenger å gjøre er å sende en MMS, så dukker det opp noe på siden. Så stay tuned.